Vester Starup kirke står lav og hvit i seg selv, men landskapet gjør den større. Kirken og kirkegården ligger på en lokal forhøyning i dalområdet ved Holme Å, omgitt av eng og våtmarker mot både nord og sør. Den er ikke en kirke som dominerer på lang avstand; den virker sterkest når man kommer tett på og ser hvordan høyden, steingjerdet og det åpne landskapet holder stedet samlet.
Bygningen har romansk kor og skip, og materialene er verdt å legge merke til: granittkvadre, markstein og litt myrmalm på granittsokkel. På nordsiden sitter tre bevarte romanske vinduer, hvor to av dem har fint steinhuggerarbeid. Det er ikke store gester, men små spor som krever et rolig blikk tett på muren.
Inne i kirken er altertavlen det store blikkfanget. Den sengotiske fløyaltertavlen fyller nesten hele korets bakvegg og samler figurer, helgener og fortelling i en tett treskåret verden. Den lille landsbykirken har her et inventar som nesten virker for stort for rommet.
Stedets merkeligste lag ligger utenfor selve kirken. Skt. Syllatz-kilden er i dag uttørket, men stedet kan påvises ved kirkegårdens sørvestlige hjørne, og fortellingen om syke, vann og ofringer knytter kirken til en eldre lokal helligtradisjon. Her er murverk, englandskap og kildefortelling ikke adskilte historier, men deler av samme lille sted.
Skt. Syllatz-kilden lå ved Vester Starup kirke, nær kirkegårdens sørvestlige hjørne. Den er uttørket i dag, men stedet er markert i kirkegårdsdikkets sørvestligste hjørne.
I 1638 ble den omtalt som en tidligere helligkilde. Syke søkte hit, vasket seg i vannet og ofret gaver når de mente å ha blitt helbredet. Navnet Syllatz er fortsatt uklart: kanskje en forvanskning av Sylvester eller Sillas, kanskje noe mer lokalt.
