Tinghøje er et lite fredet hedeområde, hvor historien først og fremst ligger i landskapets former. Fire gravhauger fra bronsealderen hever seg i heden, og mellom dem kan gamle vei- og hjulspor fortsatt anes som lave linjer gjennom terrenget.
Det er et sted for langsom lesning av landskapet snarere enn store skilt og store fakter. Haugene gir landskapet tyngde, mens sporene mellom dem forteller om ferdsel lenge før faste veier. I sensommeren kan forløpene tre tydeligere fram, når gresset gulner og tegner linjene i heden.
Navnet Tinghøje peker mot et gammelt tingsted, men kildene er forsiktige: Det er uvisst om herredstinget faktisk ble holdt akkurat her. Den usikkerheten er verdt å ta med, for den gjør stedet mer interessant enn en enkel forklaring. Her står det sikre og synlige side om side med det mulige og overleverte.
Tinghøje har også en nyere lokal fortelling. Under okkupasjonen samlet folk seg her til allsang, og den delen av historien er markert med en steinsetting. Litt derfra står en kunstig dysse, brukt som talerstol, så landskapet rommer både oldtid, ferdsel, fellessang og folkelig forsamling.
Steinsettingen ved Tinghøje markerer ikke en gravhaug, men en lokal allsangplass fra okkupasjonen. Allsang var offentlige fellessangstevner, der sangen ble brukt som markering av nasjonalt samhold.
Her står minnet midt i et fredet hedelynglandskap med bronsealderhauger og gamle hjulspor. Det gjør stedet spesielt: en 1940-tallshistorie lagt oppå et langt eldre landskap.
