Tärnö er en øy der en dagstur raskt får flere lag: fergeturen ut, stiene mellom klipper og skog, utsikten fra høydene og små spor av det gamle øylivet underveis. Øya er liten nok til at man kan vandre rundt på noen få timer, men terrenget veksler mellom kystpreget løvskog, beitede arealer, klippemark, rullesteinsfelt og sandstrand.
På Drakaberget, Tärnös høyeste punkt, kan man ifølge Länsstyrelsen se mer enn halvparten av Blekinges kyst. Et annet markant punkt er trefyret på Ifberget, som fortsatt er i bruk. På sørsiden ligger Sandvik med sandstrand og bademulighet, men bunnen beskrives som svært steinete og kan være vanskelig å komme seg ut over.
Det er ikke bare naturen som ligger åpen her. Steingjerder viser gamle eiendoms- og markgrenser, og på og rundt øyene finnes kulturspor som skipsvrak, steinsettinger, jernaldergraver og røyser. På 1800-tallet var fiske hovednæringen på Tärnö, mens husdyrhold, mindre jordbruk og steinhugging fylte ved siden av. De gamle eikene bærer sin egen langsomme historie, ofte filtret inn i vill kaprifol.
Tärnö fyr står på Iberget på den sørlige delen av øya. Selve tårnet er bare 5,9 meter høyt, men plasseringen gir en lyshøyde på omkring 31 meter over havet.
Det åttekantede tretårnet ble oppført i 1910 og regnes som Sveriges eldste trefyr som fortsatt er i drift. Fyrhistorien begynte imidlertid tidligere: med en liten oljefyrlykt i 1878 og senere et vakthus med fyrlykt, før tretårnet tok over.
Drakaberget er Tärnös høyeste punkt, omkring 30-35 meter over havet, og herfra åpner utsikten seg over Blekinges skjærgård og kyst. Ifølge formidlingen kan man se mer enn halvparten av Blekinges kyst herfra.
Stedet har også en mer sagnpreget side: uthulinger i klippen ble tidligere oppfattet som merker etter en drage som skulle ha bodd i berget. Klippene er en del av naturreservatet, der stein og klippe ikke må skades.
Tärnös flora skifter raskt mellom kystnær edelløvskog, svaberg, rullestein, gressmarker og sandstrand. De gamle, bredkronede eikene er et særlig kjennetegn, ofte viklet inn i vill kaprifol, mens bjørnebærkratt også preger vegetasjonen tydelig.
Berggrunnen er med på å forklare variasjonen: kystgneis og en diabasgang gir skifter mellom nakne klipper, sprekker og mer frodige partier. Floraen er beskyttet; planter må ikke graves opp, og moser, lav og vedlevende sopper må ikke plukkes.
