4.8 kmKallesmærsk Hede
Samme rå vestkystnatur og militære rammer rundt kirke og minnested, egnet for en samlet tur
Oksby Gamle Kirke er i dag mer tomrom enn bygning. Midt på den fredede kirkegården viser et gruslagt omriss hvor den lille kirken lå, og det gjør stedet uvanlig lett å lese: man står ikke foran ruiner, men foran en grunnplan i gresset.
Det gresskledde jorddiket rundt kirkegården er fortsatt en del av opplevelsen, likeledes de spredte gravmonumentene mellom nåletrær og bjørk. På tomten henger den gamle kirkeklokken fra 1844 i en stålgalge, som et enkelt stykke av kirken som ble igjen da resten forsvant.
Kirken lå i et tidligere flyvesandterreng nordvest for Bredmose, og sandflukt og høyt grunnvann var gjennom tiden en tilbakevendende plage. I 1688 ble den beskrevet som en trebygning med mur mellom stolpene, stråtak, små gamle vinduer og sandjord under benkene. Det høres nesten mer ut som et hardt prøvet hus enn som en landsbykirke.
På kirkegården ligger også 26 menn fra Blåvand, som omkom under en redningsaksjon i 1843. Stedets alvor ligger ikke i store monumenter, men i de lave sporene: grus, jorddige, klokke og navn i gresset.
Oksby Gamle Kirke hadde lenge ingen kirkeklokke. Ifølge en lokalhistorisk beretning fikk kirken først lyd da en klokke ble reddet fra et strandet skip og hengt opp innenfor den vestlige gavlen i den lave, tårnløse kirken.
Kirken ble revet ned i 1891, men klokken ble bevart på den gamle kirkegården. I dag henger den på stedet som både kirkeminne og et lite stykke strandingshistorie.
M. Jepsens maleri fra 1884 viser Oksby Gamle Kirke innenfra, sett mot øst. Det er en viktig billedkilde, fordi den stråtekte kirken ble revet ned i 1891, og kirkerommet derfor bare kan leses gjennom bilder, kilder og bevart inventar.
På maleriet fornemmes den lave takhøyden, de senmiddelalderske figurene og den nå forsvunne prekestolen fra omkring 1580. Det er et rom før de senere restaureringenes orden – tett, lavt og sammensatt av eldre lag.
Tegningen viser Oksby Gamle Kirke i dens siste tiår: lav, tårnløs og stråtekt, mer som et hus enn som en vanlig landsbykirke. Den stod ensomt i klit- og sandfluktlandet ved Ho Bugt.
Utenfor kirkegårdsdiget lå lave torvbygde hestestaller for kirkegjengerne og presten fra Ho. Kirken ble revet ned i 1891; i dag er selve bygningen bare et grusomriss på den fredede kirkegården.
