Kvie Sø er et av stedene der en familietur kan være ganske enkel: vannet ligger tett på parkering og lekeplass, og rundt sjøen går en avmerket Hjertesti på cirka 2,2-3,3 km. Stien beskrives som lett å ferdes på, også med barnevogn, rullestol eller lignende.
Den nordlige enden er sjøens badestrand med sandbunn, grunt vann og badebru. Det er også her bading ifølge fredningsopplysningene er lovlig. Resten av sjøen er ikke bare bakteppe for badeturen, men en fredet og sårbar lobeliesjø, der undervannsplantene er en del av grunnen til vernet.
Historien om Kvie Sø som badeplass begynner lavpraktisk: I begynnelsen av 1930 kom badegjester syklende fra Grindsted forbi gården Søknude og videre ad en markvei. Gårbruker Niels Peter Larsen så muligheten og skaffet forfriskninger fra bakeriet i Ansager. Trafikken vokste, og i 1932 lot han oppføre en paviljong, slik at gjestene kunne sitte inne med mat og drikke. Det litt store Riviera-navnet bygger altså på en svært jysk begynnelse: sykler, markvei og en gårdbruker med blikk for tørste badegjester.
På 1960-tallet kunne strenge vintre gjøre Kvie Sø til noe helt annet enn en badeinnsjø: en isbane. I 1966 ble det arrangert isbaneritt på den tilfrosne sjøen med både sidevognsmotorsykler og flere bilklasser.
Banen beskrives som 1.000 meter lang og markert med halmballer. Ifølge en lokalhistorisk artikkel var det 7.000 tilskuere samme år. I dag står historien i tydelig kontrast til sjøens fredede status som en sjelden lobeliesjø.
Kvie Sø ble badeplass på 1930-tallet, da folk fra Grindsted syklet hit, og gårdbruker Niels Peter Larsen begynte å selge forfriskninger. I 1932 kom paviljongen, markedsført som “KVIE SØ førsteklasses badested”.
I 1960-årene toppet badefeberen seg: tusenvis kunne komme på en sommerdag, og i 1965 kalte UDE OG HJEMME stedet “Den Jyske Riviera”. I dag er bading begrenset til den nordlige enden, for sjøens sjeldne undervannsplanter tåler ikke særlig mye slitasje.
