Hodde gamle skole virker nettopp fordi den er så liten. Her er det ikke langt fra dør til tavle, og rommet føles mer som en avbrutt skoletime enn som en utstilling. Pulter, kateter, tavler, grifler, skolebøker og anskuelsesbilder holder fortsatt skolestuen samlet, slik at man kan sammenligne den gamle skolehverdagen med dagens skjermer, sekker og whiteboards.
Man kan ta på tingene med måte, og fotografering er tillatt. Det gjør stedet konkret uten å gjøre det stort; man står tett på gjenstandene som ellers lett blir til rene ord i skolehistorien.
Skolen ligger helt tett ved Hodde Kirke, faktisk i kirkegårdsmuren. Plasseringen sier noe om et landsbysamfunn der skole, kirke, prest og lærer hang tett sammen, og der lærerens rolle også kunne strekke seg inn i kirkens liv.
Hverdagen i skolestuen var heller ikke løsrevet fra egnen rundt den. I Vestjylland kunne skolegangen innrette seg etter landbrukets rytme, slik at barnas tid ved pultene ikke bare fulgte kalenderen, men også arbeidet utenfor.
Skolestuen kunne brukes i forbindelse med barnedåp om vinteren, når kirken var kald: gudmoren og barnet kunne vente i den varme skolestuen før de skulle inn i kirken. Her blir bygningens plassering mer enn praktisk; den forteller hvor tett hverdagsliv og kirkeliv lå på hverandre.
I Hodde Gamle Skole er kulden nesten en del av fortellingen. Skolestuen ble om vinteren varmet opp av én ovn, og det ble fyrt med torv.
I vinterhalvåret 1834-35 måtte noen av de største skolejentene legge torv i kakkelovnen mellom timene. Lærerens eget værelse var så vanskelig å varme opp at det i de første årene mest ble brukt om sommeren.
