Like etter tordenvær var snøstorm det beste Alice visste. Å, å sitte i den varme stua og se ut på drivene, som bare vokste og vokste. Hun drømte om at alle veiene ble stengt, så ingen kunne komme på skolen på mange dager. Og far kunne ikke komme på jobb. Ja, tenk hvor koselig det ville bli.

Mor ville helt sikkert bake boller og koke kakao og steke epler på komfyren. Og duften ville spre seg til hele huset. Ingenting i verden smakte bedre enn mors boller med smør.

Og far ville fortelle om de skrekkelige isvintrene under ”Krigen”, da han fyrte hele dagen i limovnen nede på verkstedet, og temperaturen bare så vidt kom over 0. Og hvordan han satt oppå komfyren og spiste øllebrød om morgenen med store luffer på. Alice kunne tydelig se sin lange far sittende på en kjøkkenstol på komfyren med tresko og luffer på og spise den dampende varme øllebrøden med melk og sukker på.

Det var ingen ende på den lykken hun kunne drømme om, mens snøen utenfor vinduene bare vokste og vokste.

Når hun lå under dynen og skulle til å sove, ba hun Vorherre om å sende all den snøen han hadde, over Ansager i løpet av natten.

Som oftest tok snøen slutt. Snøplogene hadde tidlig om morgenen ryddet veiene, og det var ingen unnskyldning for ikke å komme på skolen.

Men pytt! Det var også gøy. Alice visste at veien forbi kirken og torget var altfor farlig. Der borte sto de slemme guttene og skjøt snøballer etter enhver som våget seg den veien. Snøballene suste gjennom luften og gjorde grusomt vondt hvis de traff.

Alice gikk forbi prestegården i stedet. I skolegården fløy det også snøballer. Men Alice var snedig og stilte seg under et vindu i friminuttene. Guttene våget ikke å kaste snøballer mot vinduene.

Akevinterbakken

Om ettermiddagen møttes alle barna i akebakken, som lå litt nord for Mormors hus. Hvor var det gøy. Å suse ned akebakken var en fryd. Barna jublet og skrek og lo. Når de dro akebrettene opp den bratte bakken, pustet og stønte de, mens de gledet seg til neste tur.

Hele ettermiddagen akte de. Men når det begynte å skumre, og kulden kom krypende inn under klærne, var det slutt. Jonna, Alice og Doris hadde minst en kilometer å gå hjem. Tærne var iskalde, fingrene var helt stive av kulde, klærne var fulle av snø, og de var slitne etter all tumlingen.

Så gikk de og drømte om å komme hjem og hive klærne i gangen og legge tepper ut foran radiatorene, så de kunne ligge på ryggen med de iskalde føttene opp mot radiatoren, til det kom liv i dem igjen.

Inn gjennom oppkjørselen og ved synet av Mor i kjøkkenvinduet var det ikke lenger mulig å holde jamringen tilbake.

Når Alice tok av seg de våte ullsokkene, telte hun for sikkerhets skyld alle tærne. Jo, for hun hadde ofte nok hørt om polarforskerne som fant tærne sine i soveposene om morgenen, eller hvis neser falt av uten at de merket det.

Alice Ravnholt