Det var ingen små barn som hadde små sykler, da Alice var liten. Det var bare veterinærens sønn og slikt, ikke vanlige barn. Alice ønsket så veldig å kunne sykle, men hun hadde ingen sykkel, ikke engang en hun kunne låne. Jonna hadde heller ingen, de hadde bare den gamle trehjulingen.

Men en kveld, da Far kom hjem fra arbeidet på verkstedet, hadde han en liten blå barnesykkel under den ene armen, mens han styrte sin egen sykkel med den andre. Det ble virkelig store øyne i det lille huset da han kom inn på kjøkkenet med vidunderet. Alice hoppet av glede da det gikk opp for henne at sykkelen var hennes, den passet helt perfekt.

Det hadde gått slik til at Far, som var snekker, skulle gjøre noe arbeid for veterinæren. Det tok noen dager, og i den tiden hadde Far og veterinæren begynt å snakke om barna sine og sånn, og veterinærens sønn Bent, som var litt større enn Alice, var blitt for stor til sin første ordentlige sykkel. Kunne Fars barn bruke den, måtte han få den (muligens som delvis betaling)

Åh, så spennende det var, tenk å få sin helt egen lille sykkel når man bare var 5 år. Det gikk ikke lenge før Alice, med Fars hjelp, kunne holde balansen et bittelite øyeblikk. De øvde og øvde, helt til det ble nesten mørkt. Det kom ingen biler, for det var i 1950, og det var ikke mange som hadde biler den gangen. De hadde hele veien for seg selv.

Dagene gikk, og Alice syklet frem og tilbake på Haltrupvej. Men en dag hadde hun fått for stor fart på, og hun visste ikke hvordan hun skulle bremse. Så hun falt og slo det ene kneet sitt stygt, så det blødde.

Mor vasket skrubbsårene med såpevann, mens Alice hylte av full hals. Så helte Mor rød jod på, for slik gjorde man, så det ikke skulle gå betennelse i det. Til slutt viklet hun gasbind rundt hele kneet, så det ble en flott hvit forbinding.

Dagen etter reiste Mor og lillesøster Doris på 2 år til Århus, der tante Elna nettopp hadde fått en liten gutt. Mor skulle da passe dem noen dager. Alice var lei seg over det sårede kneet, for hvem skulle da lage ny forbinding når den gamle ble skitten. Det måtte Far gjøre, og Alices far kunne alt.

Madrasser med en overraskelse

”Nå vil jeg overraske Mor med nye madrasser” tenkte Far.

Mor hadde lenge snakket om at de trengte nye madrasser. Men Far hadde ikke hatt tid til å sy noen til henne. Ja, for madrasser sydde man selv, hvis man hadde et visst håndlag, og det hadde Far.

En kveld, mens Mor og Doris var borte, satte Far Jonna og Alice opp på kjøkkenbordet, så han hadde hele kjøkkengulvet for seg selv.

Så bredte han et stort stykke hessian ut på gulvet. (Hessian er et veldig grovt stoff, som ble brukt til sekker og madrasser). Av det sydde han en veldig stor sekk, like lang som en madrass. Da han hadde sydd sekken, hentet han den gamle madrassen inne i sengen og spratt den opp, så alt fyllet falt ut på gulvet. Fyllet var treull. Han stappet alt det gamle treullet inn i den nye sekken sammen med en masse nytt, så madrassen ble mer fyldig.

Jonna og Alice satt musestille på kjøkkenbordet imens. De fulgte med på Fars arbeid, og snart kom det mest spennende. Med en lang krum nål sydde han fine kanter på den nye madrassen, så den ble firkantet i stedet for sekkformet. Han sydde også læderknapper fast i madrassen med mellomrom, så den bedre kunne holde fasongen. Det tok veldig lang tid. Utenfor var det i ferd med å bli helt mørkt.

Far arbeidet og arbeidet. Hele gulvet fløt med treull, hessian, garn, saks og nåler. Alice og Jonna begynte å bli trøtte. Alice satte seg til å se ut av kjøkkenvinduet, det var helt mørkt der ute.

”Der kommer Mor og Doris!” ropte hun plutselig.

Alice og Jonna jublet og hoppet ned fra bordet.

Far jublet ikke, han ble ganske forferdet, for de skulle ikke ha kommet hjem før neste dag. Men Mor lengtet etter å komme hjem, så hun tok toget en dag for tidlig. Og hele veien hjem hadde hun lengtet slik etter å få sove i sin egen seng.

Mor kunne ikke fordra rot, og verre rot hadde hun aldri sett i sitt liv. Men Far skyndte seg å rede opp sengen hennes med den nye madrassen, så hun kunne sove godt.

Alice Ravnholt