Bundsbæk Mølle er ikke bare en gammel bygning med et møllehjul på siden. På åpningsdager med frivillige møllere kan vannkraften fortsatt sette hjul og kverner i gang, slik at korn blir malt til mel, mens møllerne forklarer hva som skjer i det knakende treverket.
Inne i møllestuene blir historien mer hjemlig. Her handler det ikke om store slag eller fine salonger, men om hverdagen hos mølleren og familien hans: rom, redskaper og spor etter et arbeidsliv der vannstanden utenfor hadde direkte betydning for dagen inne.
Utenfor skifter stedet karakter. Bundsbæk Mølle ligger tett ved den fredede Bjørnemose, der naturparken binder møllen sammen med eng, myr og kulturhistoriske spor. En sti fører gjennom myren til Rakkerhuset, og området rommer også naturlekeplass, utstillinger, grovsmedje og bakeri med steinovn.
Landskapet rundt møllen er ikke pyntet natur ved siden av museet; det er en del av fortellingen. Her møtes mølledam, myr, gamle veifar og historier om folk som levde på kanten av det vanlige samfunnet. Selv en kort tur kan derfor føles som et lite skifte fra møllens maskineri til myrens mer tause historie.
Bjørnemosen er den våte motvekten til møllens treverk og kverner: et fredet eng- og myrområde, der høy grunnvannstand og mager, sur jord gir plass til en uvanlig variert plantevekst.
Myren er kjent for orkideer, blant annet mai-marihand, kjøttmarihand og flekkmarihand. De telles årlig mellom mai og juli, og alle orkideer er fredet. Fra Bundsbæk Mølle fører en svillebelagt natursti gjennom området; ferdsel skal skje på de merkede stiene.
Ute i Bjørnemosen ligger Rakkerhuset, også kalt Bjørnemosehuset, som sannsynligvis stammer fra begynnelsen av 1800-tallet. Den gamle stien fra Bundsbæk Mølle fører gjennom myra hit, men sporet kan være en tråkkesti, og årstid og plantevekst kan gjøre turen mer eller mindre lett.
De siste beboerne var Mette Mus og Niels Kvembjerg, omtalt som Jyllands siste rakkere. De levde av kjøkkenhage, et par geiter, litt jakt og fiske, dagarbeid – og i harde vintre fattighjelp og tigging.